Historien om hvordan jeg holder på å bli meg.

Historien om hvordan jeg holder på å bli meg.

FB_IMG_1460363544660

Det var under første introduksjonskurset i Rosenmetoden jeg begynte å se hvordan jeg er bygd opp.

For under en deling der så jeg en rød tråd bli til mellom de som delte og de som ble berørt av det som ble fortalt. Av noen historier ble bare noen rørt, og av andre ble alle rørt, men til slutt var det ett fint sammenvevd nett. Jeg så det så tydelig som om jeg skulle kunne ta på nettet. Men turte ikke fortelle om synet mitt, og ettersom dagene og ukene gikk slutta jeg mer eller mindre å tenke på det.

Så kommer jeg til første intensivkurs, og under deling så kommer de igjen trådene, bare at denne gangen er de tynne, men sterke som silketråder .  Jeg fikk asosiasjoner til silkefabrikken vi nettopp hadde besøkt i Beijing, hvor vi blant annet fikk være med på å se hvordan ei silkedyne ble laget: Til dynene ble det brukt tvilling og trillingormene, de kan ikke brukes til de fineste silkearbeider og spinning fordi de ikke kan finne enden på tråden.

De begynner med å sette opp fire pinner på et bord som skal markere hjørnene og størrelsen på dyna, det er mellom 4 og 6 arbeidere som står rundt bordet. De tar en kokong og fra midt på bordet begynner de forsiktig å dra i kokongen så trådene løsner og drar de mot seg og hjørnene. Alle må holde omtrent samme fasthet, er en for rask kan en tråd ryke, er du for treig blir det lett en knute. Sånn legger de på lag etter lag. De som former dyna har sikkert sine dager hvor ting ikke fungerer helt så selvfølgelig er det tråder som ryker og plasser hvor det blir floker, men ettersom lagene kommer på vil det til slutt alikevel ha jevna seg ut, at det på den ferdige dyna som feks den jeg kjøpte som består av 18000 lag. Sluttprproduktet er hva jeg vil kalle perfekt. Jeg har fått meg ei helårsdyne som ikke er mer enn 5 cm tykk og ca 2,5 kg tung, den former seg perfekt etter kroppen så jeg slipper å pakke den rundt føtter og prøve å tette åpninger hvor det kan komme kald luft. På vinteren er den like varm, lun og god som den er sval og puster på sommeren.

Av vedlikehold er det den trenger ca 2 timer i solen hvert år, ristes og luftes en gang iblandt. Skulle det komme en flekk på så ta bittelitt sjampo på gni litt og skyll vekk. Ingen møll, midd eller annet uttøy vil bosette seg i dyna. Du kan prøve å krølle den, tråkke på den, prøve å slite den i stykker, men den vil aldri miste sin form.

Og så tilbake til hvordan det ble mitt liv.

Trådene på delingene, noen historier rørte meg ikke, de røyk. Andre fortellinger gjorde sånn inntrykk at det ble en floke. Noen historier er som om jeg skulle ha eller har opplevd sjøl, der vel trådene kanskje ligge dobbelt. Plutelig kan jeg kjenne fortetninger eller hulrom i min egen kropp og det kan dukke opp noe jeg har fortrengt, eller prøver å fortrenge.

Hjørenene ser jeg for meg representerer; arv, miljø, tro og hjem.

Som sagt så består dyna mi av ca 18000 lag og hvis jeg sier at det er ett lag for hver dag så vil det tilsvare ca 50 år.

Og når jeg blir 51 vil jeg være dyna mi; en terapaut som favner om deg, er sval når det trengs og lun og varm der det er behov for det. Jeg er fyllt av tråder og jeg kan kjenne på flokene og hullene, kanskje huske hvorfor noen av de er der, men vil også vite at uten de hadde ikke jeg vært meg.

Det er godt å kjenne på at hvis det holder på å bli ett skikkelig gap i det ene hjørnet pga at en leder/eller en annen ikke gjør jobben sin, vet jeg at det vil komme historier som vil hjelpe til at hullet ikke vil gi så stor skade i helheten. Erfaringene fra barndommen ligger som fantastiske lag. Jeg kan kjenne på huden min og din, se for meg de fantastiske historiene som ligger der. Bli nysgjerrig på hvilke årsaker som har forma de fine bulkene og kulene i kroppen. Hva er det kroppen har lagra der i den uregelmessigheten som er der, som hodet kanskje ikke husker.

Jeg vet at det er ett grunnlag i bunn som gjør at ingenting skal kunne ødelegge meg uten fysiske våpen.

Og så det med vedlikehold, jeg trenger bare luftes iblandt og få mine to timer i glansen i året og jeg vil vare i evigheter. Jeg vil ikke være mottagelig eller gi grobunn for stikk/ svie og kløe fra udyr.

Når jeg er 51 og er ei helårsdyne, kunne jeg kanskje være fornøyd, men jeg trur nok at jeg antagelig etterhvert vil samle nok erfaringer og prøve å bli ei skikkelig vinterdyne.

Jeg ser at jeg ikke er ett eget individ, men vevd sammen av dine, mine og våre erfaringer og historier. Hvordan vi på ett eller annet vis vil være avhengig av hverandre for å skape det unike mesterverk ett menneske er.

 

Og nå, etter å ha samlet noen tråder på de rette plassene i mitt liver jeg blitt bevisst at jeg er en tråd i ditt liv bare med å være tilstede.

 

3 kommentarer om “Historien om hvordan jeg holder på å bli meg.

  1. Kjære Sonja! Så nydelig! Tusen takk for at du deler denne historien, – jeg blir veldig rørt, og kjenner gåsehuden når jeg leser. Du formidler rosenmetoden på en helt ny måte, – samtidig som innholdet er underlig kjent. Jeg har akkurat mistet moren min, og bruker dagene til å sortere både mine egne følelser og minner, og alt hun har samlet av brev og ting fra sitt liv. Jeg er så glad for rosenmetoden, – som åpner opp for å la oss få «føle det vi føler». Det er så flott å kjenne fellesskapet. Vi har jo ikke truffet hverandre så mye, – og allikevel er det som de nydelige silketrådene du beskriver, – de gjør at jeg føler at vi har så mye felles. Noe som går langt forbi den «vanlige» måten å bli kjent på.
    Jeg håper du fortsetter å dele, for du har en gave å gi med den måten du gjør dette. Varme tanker fra Hilde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *